Paradis for alle?

Bildet de fleste i Norge, i allefall jeg, har av Hawaii, er et tropisk paradis med grønn skog, blått hav, hvite strender og frukt og grønnsaker i hauger. Sånn er det så absolutt, men det er mye mer å ta inn over seg når man har vært her en stund.

Oahu, øyen jeg bor på, har 8000 hjemløse. De fleste sover i parker, på benker på busstopp eller på strender. 8000 høres kanskje ikke så mange ut, men det er ikke mye over en million som bor her, så det er ganske mange når man ser det i sammenheng.

Befolkningstallet begynner også å bli et problem, særlig de siste 20 årene har antallet innbyggere økt dramatisk, og øya begynner rett og slett å bli full. Det er problemer med kloakken, alle disse menneskene produserer enorme mengder søppel, og veiene er overfylte, det er konsekvent kø, uansett når på dagen man skal ut og kjøre på highwayen gjennom Honolulu.

Til høsten er det valg her, og i mange veikryss står innleide smilende mennesker som vinker til deg og smiler mens de veiver med plakater av kandidaten som betaler lønna deres. I hagene til folk er det satt opp plakater, og det er reklame på tv. Den største saken er lærerlønn. Jeg har ikke fulgt veldig godt med, men det blir spennende å se hvor mange som bruker stemmeretten sin.

Hawaii har også en liten gruppe opprørere som vil gjøre Hawaii selvstendig, og som kjemper for å bevare den tradisjonelle hawaiiske polynesiske kulturen slik den var før europeerne kom til øya. Veldig få er rene hawaiianere lenger, det er en mixing bowl med aisa, amerika og europa, men stadig flere ser verdien i å holde røttene i hevd. Hawaiianere har ikke de samme rettighetene som indianerne, men likevel er det stor kampvilje for å holde på særpreget. Språket forsøkes holdes ved like, selv om det er få som snakker det fullt ut.